Tekst og foto: Hilde Skovdahl
Silje Andersen liker å holde seg i bakgrunnen. Men når det kommer til ungdommer og urettferdigheter, blir hun som en løve.
29-åringen er kul og har sitt eget band som heter “Silje og støttekontaktene”. Hun er rapper og beveger seg som en rapper. Til og med når hun drikker et glass vann har hun en “chill” stil. Musikken deres er fylt av håp og er rettet mot ungdommer.
– Ungdommer må bli hørt, sier hun med streng stemme.
Silje Andersen og bandet hennes holder konserter rundt om i Fredrikstad. Hun skriver tekstene selv og ønsker at de unge skal kjenne seg igjen. 29-åringen eier scenen når hun står på den. Der hun tør å synge ut sine meninger.
– Er du sint?
– Jeg var, sier Silje og ser ned på hendene sine.
– Jeg var en rebell i tenårene – sint på alle og samfunnet. Det å rappe var min redning. Jeg begynte allerede som 13-åring. Det var mammas fortjeneste at jeg oppdaget det. Hun så hvor glad jeg var i musikk og at jeg var trygg i meg selv da jeg sto på scenen.
Det er kjempetøft i dag
Til tross for mye fravær på skolen, fikk hun likevel karakterer.
– Jeg var heldig. Hadde det skjedd i dag, ville jeg aldri ha klart det. For har du mer enn 10 prosent udokumentert fravær, skal du som regel ikke få halvårsvurdering med karakter eller standpunktkarakter i faget. Det er kjempetøft i dag.
Silje kom inn på videregående skole, og der ble hun plassert på blomsterdekoratørlinjen mot sin vilje. Hun hatet det og var verken glad i blomster eller ville lære seg å binde dem.
Silje søkte seg til folkehøgskolen. Hun hadde allerede da sosial angst og gjorde alt for å holde seg unna de øvrige elevene på skolen. En lærer som het Kristian Thomassen, skjønte at Silje trengte hjelp. En dag da de andre elevene satt i kantinen og spiste, gikk læreren ut og hentet Silje. Dette ble et vendepunkt for henne.
-Han ga meg “tough love” – akkurat det jeg trengte. Han dullet ikke med meg. Kristian var streng, men likevel behandlet han meg med respekt og varme, sier Silje.
29-åringen mimrer tilbake og erklærer at Kristian var en helt i livet hennes. Siljes mamma døde da hun var 18 år. Lærer Kristian fulgte henne opp denne tiden, noe hun er meget takknemlig for.
Drømmen
Siljes drøm var å jobbe med ungdommer. 29-åringen kom inn på Helse og oppvekst ved Greåker skole. Storesøsteren hjalp henne med å velge riktig retning denne gangen.
Så fikk Silje lærlingplass på St. Croix-huset og ble ungdomsarbeider, noe hun likte veldig godt.
Ungdommer
Silje blir voldsomt engasjert når hun prater om ungdommer.
– Det er på tide at de blir sett og hørt, sier 29- åringen. Silje hater det hun ser i dag i sosiale medier. Der blir de unge fortalt hvem de skal være og hvordan de skal se ut.
– “Pardon my French” – men jeg blir så forbanna når jeg ser ungdommer bli utsatt for sykt mye press. Før slåss man i gata og ble ferdig med ting. Nå skal det mobbes og henges ut, sier Silje.
Øynene til 29-åringen smalner når hun prater om mobbing.
– Folk må få lov å være den man er.
Et sted for de unge
I dag jobber Silje som ungdomsarbeider for Akroparken. Det er en trygg og inkluderende arena for ungdommer i alderen fra 13 til 25 år. Silje blir øm i blikket når hun prater om Akroparken.
– Det er et åpent og fritt sted. Der føler alle at vi kan være oss selv og bli inkludert. Et fristed som har vært og er en redning for mange.
I Akroparken fins blant annet dansesal, aktivitetshule, musikkstudiet og makerspace. Alt er gratis.
– Men nå vurder politikerne å ta det fra oss, sier Silje og slår ut med armene.
– Hva vil de oppnå med å ta Akroparken fra ungdommene? Her er det krig og elendighet i verden, og mange ungdommer her hjemme sliter. Jeg skjønner ingenting. Ungdommer er jo framtiden vår. Hvor skal de unge være? Skal den neste generasjonen være flaue og ikke stolte over sine foreldre?
Siljes råd
29-åringen har små svetteperler på panna. Kinnene er røde der hun sitter. Silje tar seg en slurk av vannet. Hun tørker seg med ermet på genseren og puster tungt. Jeg spør henne forsiktig om hun har noen råd til ungdommer i dag.
Silje blir glad av spørsmålet og svarer følgende:
- Vær deg selv.
- Våg å stå opp for den du er.
- Tør å ta imot konstruktiv kritikk. Da vokser du.
- Vær ydmyk. Innrøm at du har dummet deg ut hvis du har det, men ikke legg deg flat uten grunn.
- Ikke vær hard mot eller straff deg selv.
- Våg å stå opp for en venn.
- Det er lov å være i kjelleren, men ikke bli der.
- Stå opp for urettferdigheter.
- Våg å be om hjelp.
- Vær snill mot hverandre.
Idet jeg har sagt farvel til Silje, går jeg tilbake til bilen. Jeg ser til min irritasjon at jeg har fått parkeringsbot. Jeg tar den gule lappen fra vinduet og roper:
– Pardon my French!
Og alt føles straks litt bedre idet jeg kjører ut fra parkeringslommen.
